Ikke alene, men sammen med andre – Pasienthistorie

«Jeg hadde blitt advart om at drikkingen min ville føre til alvorlige konsekvenser for min helse og mest sannsynlig en tidlig død»

«Leger, psykologer, helsepersonell, flere klinikkopphold og utallige avrusninger – men ingenting hjalp»

Alkohol – min medisin mot det sosiale

Jeg startet å drikke, som de fleste på min alder, med hjemmefester og pubbesøk. I motsetning til kompisene kunne jeg drikke ganske mye uten å bli direkte full. Jeg tålte mye – mente jeg selv vertfall. Som sjenert og ikke sosialt anlagt var rusen og alkoholen min medisin for å åpne meg og delta i diskusjoner på puben. Den første drinken var alltid starten på en vei mot enda mer drikke.

Fyllesyke ble kurert med et par pils på morgenen. Slik fortsatte det. Etter en stund møtte jeg opp i påvirket tilstand på jobben. Da ble jeg oppsagt.

Inn og ut på avrusning

Frustrert og bitter eskalerte drikkingen. Av og på, inn og ut av avrusing. Jeg brukte dagene på avrusning til å «tørke opp», fast bestemt på at denne gangen skulle jeg holde meg lenge og kun drikke et par øl en gang innimellom.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde «bestemt meg» for at nå var det nok. Viljestyrke var jeg sikker på at jeg hadde, så dette skulle jeg klare selv.

En fare for meg selv

Etter en lang fyllekule en hel sommer, hvor jeg falt og slo hodet og måtte sy åtte sting, havnet jeg på psykiatrisk klinikk. Jeg var blitt en selvmordskandidat og en fare for meg selv. Selvskading var et vanlig ritual i alkoholrusen.

Etter jeg ble utskrevet trodde jeg virkelig at jeg hadde nådd bunnen. Atter en gang fast bestemt på at denne gangen måtte jeg klare å holde meg edru.

Jeg klarte å holde meg edru i en uke før jeg begynte å drikke igjen. Denne gangen med tanke om at livet mitt ikke var noe verd. Jeg klart jo ikke å holde meg edru. Det var like godt at jeg drakk meg i hjel, slik at familien kunne slippe å bekymre seg for meg mer og jeg ville slippe alle nederlagene.

«Dette klarer du ikke alene» – lyset i tunnelen

5 uker på fylla var resultatet. Skjelvende og helt ødelagt i nerver, tynn og sliten ble jeg innlagt igjen på avrusning ved Blå Kors Lade Behandlingssenter. Denne gangen ble jeg innlagt i 3 uker, istedenfor det vanlige som er 1 uke.

På avrusingen ved Lade Behandlingssenter ble det arrangert et frivillig gruppemøte som ble ledet av en tidligere rusmisbruker. Jeg valgte å delta til tross for at jeg ikke hadde noen tro på at samtale i sirkel ville hjelpe. Møtet gikk sin gang og møtelederen sa noe som ble til et mantra for meg resten av oppholdet. «Dette klarer du ikke alene«.

Ønsker du å lese mer om tilbudet på avrusingsavdelingen? Klikk her

For meg ble det en slags erkjennelse på at jeg tidligere hadde feilet når jeg trodde jeg skulle klare dette selv.

Da jeg var ferdig med behandling ble jeg med i en selvhjelpsgruppe i byen. Her tilbydde de møter hver dag om jeg ønsket det. Det var motiverende å møte andre mennesker som hadde hatt det akkurat som meg, som ved hjelp og støtte fra de andre på gruppa hadde holdt seg edru i flere år.

Kunne det være mulig at jeg også kunne klare å holde meg edru ved hjelp av denne gruppen? jeg var skeptisk, men ga det en sjanse.

Jeg har jevnlig gått på møter siden jeg kom ut fra behandling på Lade Behandlingssenter i sommer og har nå vært edru i fem måneder. Dette er det lengste jeg har holdt meg edru på over ti år. Hverdagen er ikke lenger en utfordring hvor jeg sliter med sug og uro i kroppen. Jeg har funnet min måte å overleve på, og dagene i edru tilstand blir lettere og lettere å håndtere –ikke alene, men sammen med andre!

Les mer om hvem vi i Blå Kors Lade Behandlinggsenter er og hva vi gjør ved å trykke her.