Det finnes en vei for meg

Jeg heter Perka. Jeg er 42 år og oppvokst i Sundsvall i Sverige. I mai 2017 begynte jeg som Erfaringsmedarbeider på Lade Behandlingssenter, og nå skal jeg fortelle dere min historie og veien dit.

Svært redd som liten

Jeg vokste opp i en familie som drakk mye alkohol. Jeg vil ikke si at de var alkoholikere, men de drakk veldig mye. Som liten var jeg svært redd og begynte å gråte for selv den minste ting. Tårene kom så fort noen hevet stemmene sine, hvis det ble bråk på skolen eller når mamma og pappa kranglet.

Når jeg flere år senere snakket med min eldre bror, fortalte han at han så meg ta på en maske når jeg bare var 9 år gammel. At jeg liksom ble stengt av og ikke slapp ting innpå meg. Dette husker jeg ingenting av selv.

Alkohol – løsningen på problemene

Denne masken hadde jeg på til jeg ble 12 år. Da drakk jeg alkohol for første gang og oppdaget løsningen på alle mine problemer. Alle bekymringene forsvant og alkoholen fikk meg til å gi slipp på alt som føltes tungt og vanskelig. Den fikk meg til å være den personen jeg ønsket å være, den tøffe gutten i klassen – han som turte å snakke med jentene og som ikke var redd lenger.

Utviklingen på alkoholinntaket skjedde raskt. Snart gikk jeg fra å drikke en gang innimellom til hver helg, og så til flere ganger i uka.

Startet å selge rusmidler

Allerede som 15 åring prøvde jeg hasj for første gang, og dette ble min nye kjærlighet. Rusmidlene ble fort tyngre og tyngre, og etter hvert startet jeg også med amfetamin og LSD. Jeg begynte å selge dop for jeg tenkte jeg kunne tjene mye penger på det, noe jeg selvfølgelig ikke gjorde. Det eneste som skjedde var at jeg kom opp i flere merkelige og ubehagelige situasjoner, blant annet var det en hendelse der jeg skulle hjem til en mann som ofte kjøpte dop av meg. Han var sint fordi jeg var forsinka, noe jeg ofte var. Han rev posen med dop ut av hånden min og sprang inn på toalettet for å få det i seg. På veien bort til toalettet gikk han over to små barn som lå og krøp på gulvet. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, jeg var ruset og ønsket kun å få betalt for dopet jeg hadde solgt. Kona hans betalte meg og jeg gikk.

Dette var en periode jeg ruset meg veldig mye selv. En dag ble jeg konfrontert av han som eide det jeg solgte der han plutselig sa «Du skylder meg 80 000 kr», fordi han trodde jeg hadde blandet ut dopet. Jeg ble skikkelig stressa og fortsatte og selge narkotika og ta masse selv frem til gjelda var betalt.

Utviklet panikkangst

All denne påkjenningen gav meg panikkangst og jeg ble henvist til psykolog for å få hjelp. Her gikk jeg i underkant av ett år. Jeg fortalte henne at jeg kun hadde røyka hasj en gang, og løgnene fortsatte helt til siste time. Hun skrev ut masse medisiner til meg. Etter en stund begynte også en av mine venner og gå til psykologen vedsiden av, og også han fikk ut masse medisiner. Det gjorde at vi begynte å bytte tabletter med hverandre og ruse oss på det vi fikk utskrevet av psykologene. Vi synes vi var så flinke som hadde sluttet med rusmidler.

Ble pappa – sluttet med dop men fortsatte med alkohol

Da jeg var 24 år fikk jeg vite at jeg skulle bli pappa for første gang. Da tok jeg en beslutning om at det nå var på tide å slutte med det her tullet, jeg skulle bli voksen. Denne beslutningen stod jeg fast med, jeg skulle slutte med narkotika, men jeg kunne fortsette med alkohol. Jeg synes jeg var svært flink som sluttet med dopet, men jeg fortsette å drikke alkohol hver dag. Dette synes jeg var ok fordi alkohol er et lovlig rusmiddel og det kan man kjøpe på butikken.

Slik fortsatte det helt frem til det året jeg fylte 29. Da opplevde jeg at min daværende samboer kom hjem og var «dritings». Hun klarte ikke å gå så jeg måtte hjelpe henne til sengs. Da jeg bar henne begynte jeg å lure på hvor mange ganger jeg selv hadde vært i den tilstanden, hvor mange ganger jeg hadde sovnet under kjøkkenbordet, på toalettet, på stuegulvet og hvor mange ganger barna hadde sett meg slik. Da tok jeg en ny beslutning. Jeg bestemte meg for å slutte med alkohol også, og dette gjorde jeg på dagen. Jeg var fast bestemt på min beslutning og skulle ikke begynne å drikke igjen uansett hva som kom til å skje. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til og fikk det veldig dårlig med meg selv i tiden fremover.

30 års festen

Så kom dagen jeg fylte 30 år og da måtte man ha fest. Alle som kom fikk lov å drikke alkohol, men jeg selv skulle være edru. Da tredje person kom bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke drakk klarte jeg ikke lenger å gjøre motstand. Jeg tok glasset fra ham og drakk opp alt i en slurk. 30 års fylla varte en stund, men det har også blitt siste gang jeg tok noen form for rusmiddel helt frem til dagen i dag. Hva som skjer i morgen vet jeg ikke noe om.

Nye venner og selvhjelpsgruppe

Det året mellom 29 og 30, da jeg klarte å holde meg unna rusmidler, møtte jeg noen nye venner. De fortalte meg historier om hvordan de hadde klart å slutte med fyll og dop og faktisk få det bra med seg selv – helt edru. Etter min siste fyllerunde på 30 års feiringen ringte jeg dem, og de tok meg med på mitt første møte i en selvhjelpsgruppe.

Der gikk jeg i 2 år. Men på disse 2 årene hadde jeg det ikke bra med meg selv. Jeg jobbet veldig hardt for å prøve å få dagene til å fungere, men jeg ble bare verre og verre psykisk. Det ble for mye for meg.

Jeg snakket med en av vennene mine om dette og fortalte hvordan jeg sleit psykisk og at det ble for mye for meg. Jeg sa at jeg ble nødt til å kutte ut flere ting i livet mitt for å klare og mestre hverdagen, og at det dessverre måtte bli dem. Han satt lenge og snakket med meg, og det jeg husker best fra samtalen var at han sa «Perka, du kommer til å bli veldig ensom hvis du gjør dette, og den følelsen over å være ensom husker jeg selv veldig godt hvordan er».

Ble tildelt sponsor

Noen dager senere møtte jeg de nye vennene mine som sa «Perka, hvis du ikke begynner å jobbe med deg selv nå kommer du til å få tilbakefall. I en selvhjelpsgruppe ber man om hjelp, og da spør man noen om de kan bli din sponsor». Vennene mine skjønte at jeg ikke klarte å spør om hjelp, så de skaffet meg en sponsor som jeg skulle starte å jobbe med.

Jeg har aldri visst hva mitt ønske egentlig var, om det var å leve et liv som totalt avholds eller en plass imellom, men jeg visste at jeg trengte en forandring og at jeg var forberedt på å prøve hva som helst for å få det til.

Og det gjorde jeg. Jeg prøvde alt min sponsor sa jeg skulle gjøre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å merke forskjell på meg selv. Jeg begynte å tenke og handle på en annen måte. Selv om jeg fikk mye god hjelp og veiledning fra min sponsor, skjønte jeg at det var jeg som måtte gjøre jobben for å få til forandringen. Denne prosessen forandret livet mitt fullstendig. Jeg sier ikke at det fungerer for alle, men det fungerte for meg! Og det har fungert siden 06.12.2006!

Jeg går fortsatt i selvhjelpsgrupper og veileder andre i samme prosess. Jeg trenger dette for å ikke falle tilbake igjen.


Jeg husker min historie, men jeg lever ikke i den lenger!

«Det finnes en vei for meg» – Perka

I 2015 tok jeg sjansen og flyttet til Trondheim sammen med min kone. For en som levde i aktiv rus i mange år og nesten aldri var utenfor bygrensen, ble dette et stort skritt. I Trondheim jobbet jeg som assistent på en bolig og trivdes godt med det. Men da det etter hvert ble mindre og mindre jobb, fikk jeg en e-post av min svigermor der hun hadde sendt over stillingsutlysningen som

Erfaringsmedarbeider og skrev «Perka, jeg synes du skal søke på denne stillingen. Den hadde passet deg perfekt».

Jeg søkte! Av 16 søkere, ble det jeg som fikk jobben som Erfaringsmedarbeider på Lade Behandlingssenter, og det har jeg ikke angret et sekund på!