Å få livet tilbake!

Det er morgen og Ingrid sitter hjemme ved kjøkkenbordet. Utsikten mot sjøen, som pleide å være god å kvile blikket på, har nå motsatt virkning. Natta har vært urolig, og den rasende ballen med pigger av uro vokser i magen. Mannen Torstein er på jobb, han vil «stå i det» til han blir 70, sier han.

For fem år siden var Ingrid også i jobb, og de hadde et felles prosjekt hun og Torstein, om å «stå i det» og etterpå nyte felles pensjonisttilværelse. Men mammografien hun møtte til etter rutinemessig innkalling, skulle snu opp ned på alle planene de hadde. Ingrid har gjennomført behandling og er kreftfri nå, men hvor ble det av energien, framtida, håpet?

Torstein og Ingrid har et stort nettverk av familie og venner. Voksne barn og barnebarn bor ikke så langt unna, og de treffes regelmessig. Nå er det gått uker siden Ingrid har vært ute av huset, og hun unngår å svare på meldinger fra venner. Hun er bare så trøtt og sliten, og samtidig urolig og stresset. Særlig det å sovne, har blitt vanskelig. Tankene kretser rundt sykdom, og at hun nærmest er blitt fremmed for seg selv. Det plager henne, og gir ikke nok ro til å falle i søvn. I økende grad har hun brukt alkohol til å forsterke effekten av sovetablettene legen har foreskrevet til henne.  Denne morgenen reiser hun seg, går til skapet og tapper litt rødvin i kaffekoppen.

Ingrid ble etter et fall i hjemmet, kjørt til legevakten av Torstein. Hun var sterkt beruset, og legevakten videreformidlet dette til fastlegen som kalte inn på time. Det førte til henvisning til rusbehandling, og at Ingrid fikk tilbud om plass ved Kvinneposten til Blå Kors Lade Behandlingssenter. Her intervjues hun etter at det er gått 6 uker:

Hvordan var det det for deg å komme hit?

Jeg har aldri vært i noe behandling bortsett fra for kreft. I forkant så jeg for meg et sykehus, og at de andre pasientene ville være i svært dårlig forfatning. Grudde meg veldig, og var usikker på om det kunne hjelpe. Men så ble jeg møtt på en veldig god måte, og kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har angret en dag på at jeg takket ja til tilbudet.

Kan du si noe om erfaringene du har gjort deg så langt?

Det å være innlagt sammen med andre damer som har problemer med alkohol, er faktisk fint. Vi har mange felles erfaringer. Det er også noen som har hatt problemer lenger enn meg, og det virker avskrekkende – «dit skal jeg ikke» liksom. Det er mye nytt, som gruppeterapi og yoga, men jeg har bestemt meg for å være med på alt og plukke med meg det jeg har bruk for på veien.

Har du merket noen endringer på det med søvn og helsa ellers?

De første ukene sov jeg dårlig. I avrusningsavdelingen trappet jeg ned beroligende medikamenter og sovemedisin, da det ble anbefalt. Uten alkoholen også, var det tøft. Jeg fikk sovemedisin enkelte netter, men nå har jeg sluttet helt. Det går bedre fordi jeg får hjelp til å bearbeide det som har skjedd de siste årene, og de siste dagene har jeg turt å tenke mer positivt om framtida.

Hvordan tror du at Torstein merker disse endringene?

Jeg er jo hjemme på permisjon hver helg. Han er letta bare over at han ser et glass med Pepsi Max og ikke vin foran meg på kveldene. Den største forskjellen er kanskje at vi snakker mer sammen, TV er oftere avslått. Og vi går ut sammen, for eksempel til butikken – og på lørdag var vi på teater igjen! Det er viktig for Torstein at han kan få komme hit på samtaler og pårørendeopplæring. Han har bestemt seg for at han vil kunne drikke litt alkohol selv om jeg velger avhold. Vi har liksom vært i denne trommelen sammen, og han trenger å lære og forstå.

Hva blir viktig i de siste ukene av innleggelsen?

For meg er det viktig at vi spikrer opplegget etterpå ferdig. Det er sendt henvisning til poliklinikk, og vi skal ha en parsamtale til. Dattera vår som bor litt lengre unna enn sønnen, skal komme på samtale neste fredag.

Hva vil du si til andre som tenker at de er bekymret for egen alkoholbruk? 

Jeg vil passe meg for å gi råd, for folk er forskjellig og trenger forskjellig hjelp. Min erfaring med å komme i kontakt med hjelpeapparatet for rus har vært veldig positiv, og jeg opplever at jeg som pasient får være med å styre behandlinga mi. Så kontakt fastlegen eller noen andre i kommunen, eller snakk med noen i familien din. Det kan bli starten på en stor forandring. Jeg vil faktisk si at jeg har fått livet tilbake.

Ønsker du å lese mer om tilbudet på klinikkavdelingen på Lade Behandlingssenter? Klikk her